Lyd ankommer ørene som trykkforandringer i luften i våre omgivelser. Den fanges opp av øremuslingen og ledes inn i øregangen. Lyden setter tympanum (trommehinnen) i bevegelse. Tympanum vil da vibrere i «rytme» med lydbølgene. Malleus (hammeren) er festet på tympanum og vil følgelig også vibrere eller slå i takt med tympanum. Malleus slår derfor på incus (ambolten) i rytme med tympanum sine vibrasjoner. Incus er festet til stapes (stigbøylen) og vil sette denne i tilsvarende bevegelse. Stapes er igjen festet til det ovale vinduet. Det ovale vinduet er en membran som skiller mellomøret fra perilymfen i sneglehuset. Når det ovale vinduet begynner å vibrere, settes perilymfen i bevegelse. Lydbølgene blir altså overført til perilymfen i det indre øret. Lydbølgene i væsken (perilymfen) vil vandre på en slik måte at basilarmembranen (fig. 19 og 20) vil begynne å vibrere på et gitt sted i sneglehuset, avhengig av frekvensen på lydbølgene. Høy tone vil sette basilarmembranen nærmest det ovale vinduet i vibrasjon, mens bass vil sette basilarmembranen mot toppen av sneglehuset i bevegelse.
Når basilarmembranen vibrerer vil hårcellene i det området av membranen «stange» i tektorialmembranen (fig. 19 og 20). Hårene på hårcellene vil da bøyes, og det skaper et aksjonspotensial i de nervecellene som kopler seg til disse hårcellene. Nerveimpulsene sendes så fra sneglehuset inn til medulla oblongata der vi har to synapser. Deretter går nerveimpulsene til hørselsbarken i cerebral cortex som ligger i temporallappen. Det vil det gå lydimpulser til begge sider av cortex (fig. 20). Skader vi hjernen på høyre side, vil vi likevel kunne ivareta hørselen på begge ørene.
Fig.19 Sneglehuset
Fig.20 Hørselsnervebaner