Iris (regnbuehinnen), som gir øynene vår farge, er en sirkulær muskel bestående av to lag (fig. 9). Det innerste laget (rødt i figuren vår), det som definerer pupillen, er et sirkulært muskellag (glatt ringmuskel), mens det ytre laget (blått i figuren vår) er langsgående glatte muskelfibre.
Når den sirkulære muskelen kontraherer medfører det at diameteren på pupillen blir mindre. Dette vet vi skjer når lys treffer øynene. Jo sterkere lys, jo kraftigere kontraksjon. Dette styres av parasympatisk stimulering ved hjelp av acetylkolin.
Ved sympatisk stimulering er det det ytre langsgående muskellaget som kontraherer, mens den indre ringmuskelen slapper av. Konsekvensen blir at iris trekkes utover og pupillen blir større. Dette skjer når vi er i et mørkt rom, for å slippe inn mest mulig lys.
Fig.9 Iris
Justeringen av pupillen er avgjørende for at øynene skal oppnå riktig lysmengde for synssansen.
Før i tiden dryppet «pene fruer» atropin i øynene for å fremstå som vakre. Atropin er (i dag) et legemiddel som blokkerer acetylkolin-reseptoren. Når acetylkolin-reseptoren blokkeres, hemmes virkningen av det parasympatiske nervesystem. Det som skjer er blokkering av kontraksjonen i den indre ringmuskelen – dermed blir pupillen stor. Vakkert!