Ikke bare observerer øynene våre omgivelsene, men de er også i stand til å tilpasse seg varierende omgivelser, som variasjoner i mørke og lys. Dette er for å opprettholde homeostasen i ulike situasjoner.
Når øynene tilpasser seg lys og mørke kaller vi det adaptasjon, som betyr tilpasning. Vi har to typer adaptasjoner: lysadaptasjon og mørkeadaptasjon.
Lysadaptasjon handler om øynenes tilpasning under forhold der man forflytter seg fra mørke til lys. I et slikt tilfelle vil stavene og tappene bli overstimulert av det sterke lyset. Hjernen oversvømmes et kort øyeblikk av massive mengder signaler. Stavene vil nokså kjapt slås av og tape sensitivitet, mens tappene bruker litt tid på å adapteres (tilpasse seg) de nye omgivelsene. Dette er nok delvis forklaringen på hvorfor vi umiddelbart blir blendet når vi beveger oss fra et mørkt til et lyst rom. Sentralnervesystemet vårt får en stor mengde signaler fra stavene og tappene samtidig. Disse signalene er ikke umiddelbart tolkbare før det har gått litt tid for å tilpasse seg omgivelsene.
Mørkeadaptasjon handler om øynenes tilpasning når man forflytter seg fra lys til mørke, adaptasjon til mørket. Når vi går inn i mørke vil tappene slutte å fungere fordi de krever lys. Vi sier at de taper funksjon. Samtidig, på grunn av massiv lysstimulering mens vi var under lyse forhold, er stavene allerede overstimulert og avslått. Effekten av dette er at når en går fra lys til mørke, vil en tape synssansen for en kort tid. Mørkeadaptasjon er noe tregere enn lysadaptasjon.
Dette forklarer hvorfor det er gunstig å bruke solbriller før man kjører inn i tunneler. Slik unngår man den brå vekslingen mellom lys- og mørkeadaptasjon, som hver tar tid.