Det indre øret kaller vi gjerne for labyrinten. Dette er et komplekst, væskefylt hulrom i temporalknokkelen i kraniet og består av vestibylen, buegangene og sneglehuset (cochlea) (fig. 18). Det er sneglehuset som registrerer lyd.
Fig.18 Det indre øret
Sneglehuset er en kanal som er kveilet som et sneglehus (fig. 18). Denne kanalen består av tre væskefylte rom (fig. 19). Det ene av de to store rommene ligger mellom det ovale vinduet og toppen på sneglehuset. Det andre store rommet ligger mellom toppen av sneglehuset og det runde vinduet i sneglehuset. Disse to er begge fylt med en væske
som kalles perilymfe, og det er en åpning mellom dem i toppen av sneglehuset. Det tredje rommet utgjør en midtre lukket kanal som ligger klemt mellom de to store (fig. 19), og er fylt med endolymfe (i figur 19 merket med grønt).
Ser vi nærmere på den midtre kanalen (fig. 19), finner vi to navngitte membraner som er avgjørende for hørselen. Det er basilarmembranen og tektorialmembranen. Selve sansecellene ligger oppå basilar-membranen og har tektorialmembranen hvilende oppå seg igjen. Bevegelser i basilarmembranen vil føre til at sansecellene som ligger der stanger oppi tektorialmembranen, og hårene på sansecellene vil bøyes. En slik bøyning av sansecellenes hår genererer nerveimpulser. Det er med andre ord fra dette området i sneglehuset (i tillegg til vestibylen og buegangene) at nervus vestibulocochlearis (hjernenerve VIII) utgår.
Fig.19 Sneglehuset